Fremtidig kausalitet
Konsensusvirkeligheten synes å være enig i at all kausalitet har sine røtter i fortiden. Følgelig peker modeller for nåværende fenomener («hva som er») konsekvent bakover, mot tidligere hendelser. Når vi lurer på hvorfor , er vår betingede refleks alltid å se over skulderen – til det som var.
Profesjonelle terapeuter, (over-)trente i å analysere tidligere sår og traumer som opprinnelsen til nåtidens smerte, ville klassisk hevde: «Fordi moren hans forlot ham i tidlig barndom, har han alltid slitt med å danne forhold til kvinner.» Kausalitetens vektor peker bakover i tid. Logikk, slik vi har lært den, insisterer på at alt som dukker opp på scenen her og nå er et spreng fra fortiden. Grammatisk sett oppstår all presens (=presensspenning!?) fra preteritum. Skriptet som er skrevet på nåtidens sider har blitt formatert i arkivene fra tidligere liv.
«El Classico» om kausalitet: fortiden betinger nåtiden.
Nå må man være blind for å benekte at det faktisk eksisterer en betydelig årsakssammenheng mellom fortid og nåtid.
Men er det den eneste gyldige retningen kausaliteten flyter i?
I følge min virkelighetsoppfatning ville vi være mer helhetlig tjent med å utvide vår kausalitetshorisont til å omfatte ulike former for retningsbestemmelse.
Det viktigste alternative forslaget jeg ønsker å tilby her i dag er å peke pilen i nøyaktig motsatt retning – og begynne å betrakte fremtiden som en like gyldig årsak til det som dukker opp i nåtiden. En fremtidig årsakssammenheng som ikke er forankret i det som var, men i det som vil bli – eller, mer presist, i det som kan bli.
Hva med denne kausalitetsvektoren?
Ut fra mine observasjoner fungerer fremtidig kausalitet som følger:
Fremtiden vet alltid hva den potensielt er ment å bli. Merk at jeg ikke sier hva som vil bli, men hva som potensielt kan – eller til og med burde – bli . Bør -begrepet stammer forresten fra Livets overordnede intelligens (LOI). LOI inneholder den objektive visjonen, den evolusjonære blåkopien – ikke bare for den kollektive reisen, men også for individets individualiseringsvei.
Det er fra denne overordnede, objektive kunnskapen at fremtiden søker å kommunisere – og motivere – inn i nåtiden, og dytte oss mot handlingene her og nå som vil flytte oss i samsvar med det som skal komme. Med andre ord: det bakenforliggende motivet er alltid det som er ment å bli. Det er som om målet foran oss sender pilen tilbake gjennom tiden, med sikte på å styre buen til vår indre Robin Hood mot det fremtidige Selvets bane.
For å oppnå dette (som alltid er midlertidig, siden alle såkalte avslutninger snart blir nye begynnelser), må fremtiden ha måter å informere nåtiden om dens potensielle tilblivelse. Livets overordnede intelligens signaliserer konstant fra fremtiden, og utløser en velrettet respons i her og nå som samsvarer med der og da.
Arbeidslogikken bak fremtidig kausalitet:
En fremtidig potensialitet informerer nåtiden – den allvitende – om dens iboende mening med å være. Metaforisk sett kaster den ut en fiskesnøre fra fremtiden for å dra nåtiden inn i en fremadrettet bane.
2. Beste scenario: fisken (i nåtid og rom) biter og reagerer ved å handle på lokket fra fremtiden (ingen paradoks her!).
3. Ved å velge å følge denne (livs-)linjen, blir fisken naturlig trukket fremover – ikke mot en tilfeldig fremtid, men mot en spesifikk en: en manifestasjon rettet mot både personlig individualisering og kollektiv evolusjon. Et vakkert avstemt «både og».
4. Dermed kan ethvert gitt øyeblikk i rom og tid potensielt styres av hva som skal bli – dets fremtidige kausalitet. På individuasjonsnivået kan man si: personen du er ment å bli prøver å trekke den personen du for øyeblikket er mot ditt fremtidige Selv. Den potensielle fremtiden utøver en evolusjonær dragning inn i nåtiden.
I mitt terapeutiske arbeid – og mitt eget liv – finner jeg meg selv primært veiledet av fremtidig kausalitet . Med min Venus i Vannmannen i det 11. huset har jeg alltid hatt en naturlig kjærlighet til fremtiden. Jeg er langt mer energisk av det som kan bli enn av det som var . Ikke fordi jeg ikke verdsetter fortiden, men fordi fremtidens medfødte potensial er så (bokstavelig talt) attraktivt. Jeg ser alltid fremover – til det som kan bli, til det som ønsker å bli skapt. Fremtidens skjønnhet ligger i det blanke lerretet (i motsetning til fortidens lukkede bok) – et lerret fullt av uutnyttede muligheter.
